Denne kronikken ble skrevet av Ellie Johansen (NCE Aquatech Cluster og rådgiver i BDO) og Kari Thyholt (NCE Aquatech Cluster og seniorrådgiver i FI), og opprinnelig publisert i TekFisk 22. mars 2020.
Havbruksnæringen er den næringen som er best rigget for å opprettholde det norske velferdsnivået når olje- og gassinntektene reduseres. Tette bånd mellom akademia og næring øker sannsynligheten for at vi lykkes.
Prognosene for Norges største inntektskilde og eksportvare – olje og gass – viser en betydelig eksportnedgang fra 2023. SSB har tidligere varslet at Fastlands-Norge må doble eksportinntektene fra andre næringer innen 20 år, dersom vi skal opprettholde dagens velferdsnivå.
Havbruksnæringen vil være avgjørende for å dekke det varslede eksportgapet. Heldigvis ser vi en stor økning i interesse for utdanning innen havbrukssektoren. En lønnsom og bærekraftig vekst fordrer at vi evner å se på helhetsbildet av de utfordringene næringen står overfor i dag om vi skal ha et fortrinn i morgendagens marked.
Uavhengig av hva man mener om menneskeskapte klimaendringer er eksportmålet for havbruksnæringen tydelig: Forbrukerne ønsker sunnere og mer klimavennlig mat på tallerkenen, uten at det går ut over kvaliteten som gjør norsk sjømat ettertraktet.
Rigget for vekst
I rapporten «Klimaomstilling i norsk næringsliv» (2019) har Menon vurdert norsk næringslivs muligheter for grønn, lønnsom og eksportrettet vekst. Rapporten konkluderer med at fornybar energi, maritim næring, sjømat og prosessindustrien har størst potensial i årene som kommer.
Havbruksnæringens fordel på lang sikt er at vi i forhold til andre land er langt fremme på elektrifisering, utslippsfri transport og innovativ energi og klimateknologi til havs. Oppdrett på land kan bli en ny suksesshistorie, men vi er ikke helt der ennå.
Fordelingen mellom landbasert og sjøbasert oppdrett er ennå uklart, og hvor stor rolle landbasert kommer til å ha i fremtiden vil sannsynlig være svært avhengig av hvorvidt vi klarer å drive forsvarlig til havs. DNV GL anslår at 80 prosent av energibruken til norsk lakseproduksjon kan elektrifiseres lønnsomt, med betydelig reduksjon i både energibruk og CO2-utslipp.
Klimavinner, men..
Havbruk og prosessering av fisk forventes å ha en betydelig større vekst enn øvrig global økonomi de neste ti årene. En stadig økende etterspørsel av norsk sjømat i Europa, USA og av Asias voksende middelklasse, gir Norge et konkurransefortrinn som andre land misunner oss. Sammen med vår innovative tilnærming er vi, med andre ord, rigget for vekst i morgendagens globale marked.
Men selv om sjømat er en klimavinner i forhold til mye annen matproduksjon, må vi erkjenne at spesielt transport av fôr til oppdrettsfisk og eksport til fjerne markeder har forbedringspotensial hva angår C02-utslipp. I dag eksporteres over 70 prosent av norsk oppdrettsfisk til EU, mens 15 prosent av den ferske sjømateksporten fra Norge sendes med fly til andre kontinenter.
Mangler reelle alternativer
Grønn verdiskaping innen havbruk og fiskeri er derfor avhengig av omstilling i transportsektoren. Det er få teknologiske utfordringer knyttet til fiskebåter og servicefartøy med nullutslipp, men per i dag er det ikke reelle alternativer til flyfrakt for å nå fjerne markeder.
Et betimelig spørsmål er derfor om dagens frakt går på bekostning av bærekraftig vekst. I dag pakkes fisken i store mengder is for å holde kjøttet kaldt under transport. Med høy egenvekt og kort holdbarhetstid gir det utfordringer ved temperaturendringer og reisetid. Samtidig ønsker forbrukerne å oppleve fisken så fersk som mulig, til tross for at det er lite som tyder på at dagens frysingsteknologi reduserer kvaliteten.
Hurtigfrysing medkunstgjødsel
Derfor er det inspirerende når innovative bedrifter som Trosterud Mek. Verksted kommer med nye bærekraftige transportløsninger. Fremfor is og smeltevann vil de hurtigfryse fisk med kunstig snø fremstilt av C02.
Metoden kan gi opptil fire uker holdbarhet, er plassbesparende og gir billigere og mer miljøvennlig transport. CO2-gassen hentes fra kunstgjødselproduksjon, og avfall fra én næring benyttes dermed som et nytteprodukt i en annen.
Begrepet sirkulærøkonomi kommer virkelig til sin rett. Tidligere resultater på «superkjøling» fra Sintef og NTNU viser også at fisken beholder den ferske kvalitet som forbruker etterspør. Dette er bare ett av mange eksempler på mulighetene for styrket samarbeid og innovasjon gjennom å koble næringen og akademia tettere sammen.
Lønnsomme investeringer
For to uker siden ble Brohodekonferansen arrangert av prosjektet Brohode Havbruk 2050. Studenter, professorer og forskere fra ulike fagdisipliner ved NTNU besøkte havbruksaktørene i Flatanger med mål om erfaringsutveksling og økt samarbeid.
Prosjektets målsetting er å bidra til nyskaping gjennom å gjøre næringen mer attraktiv for studenter og skreddersy studiene bedre for næringen. Samtidig som studentene får reelle oppgaver å bryne seg på, gir bedriftene også tilbakemeldinger om den store nytteverdien av rekruttering fra NTNU og samarbeid med akademia for å finne fremtidens løsninger for bærekraftig vekst.
Komparative fortrinn
I kombinasjon med en styrket satsing på havbruk som vekstområde, er prosjektet Brohode Havbruk 2050 et eksempel på en velanvendt investering i utdanning og kompetanseheving. En betingelse for økt eksport i et mer konkurransepreget marked er at vi opprettholder våre komparative fortrinn.
Tidlig investering i kunnskap, teknologi og miljøvennlige løsninger vil redusere de fremtidige omstillingskostnadene i havbruksnæringen. Det vil bidra til å opprettholde både verdiskaping og sysselsetting, samtidig som vi legger til rette for grønn vekst i internasjonale markeder.
Til tross for stor verdiskapning har havbruksnæringen et beskjedent klimafotavtrykk, og i løpet av de siste ti årene har avtrykket blitt stadig mindre. Men det betyr ikke at vi skal klappe oss på skuldrene og se oss fornøyde, vi må bli bedre enn det vi var i går. Skal havbruksnæringen ta over eksportpinnen er det avgjørende at vi reduserer klimafotavtrykket og miljøbelastningene ytterligere. Skal vi lykkes med dette må vi bygge tettere bånd mellom akademia og næringen.
