Av Lars Bugge Aarset/Fremtidens Industri
Hva skjer når et fartøy selv tar over noen av oppgavene vi vanligvis forbinder med et mannskap, som navigasjon, overvåkning og systemkontroller, men fortsatt har en utdannet operatør ved roret? Og hvordan vil passasjerer reagere når de går om bord i et slikt fartøy for første gang?
Disse spørsmålene står sentralt i ny forskning som gjennomføres på Frostabåten, en elektrisk hydrofoil som starter testseilinger på Trondheimsfjorden i desember. Initiativet gir en unik mulighet til å studere samhandling mellom mennesker og autonome systemer i reelle forhold, som et supplement til tidligere laboratoriebasert forskning.
En «flyvende» båt på Trondheimsfjorden
Frostabåten tar i bruk en Candela P-12. Dette er en svenskutviklet elektrisk hydrofoil som løfter skroget opp av vannet når den får fart. Med mindre motstand blir fartøyet svært energieffektivt, opptil 80 prosent lavere forbruk enn tradisjonelle skrog, og kan seile stille i 25 knop.
For Trondheimsfjorden er dette teknologi som endrer spillereglene. Den gjør det mulig å drive båtruter som ville vært for små for større passasjerferger, og den kan redusere reisetiden mellom Frosta og Trondheim til bare 25 minutter.
Se også: Frostabåten starter testseilinger med elektrisk hydrofoil på Trondheimsfjorden
Å studere fremtidens passasjer
Sammen med de tekniske testene undersøker Institutt for design ved NTNU en av de mest oversette sidene ved autonomi: passasjeropplevelsen.
Denne delen av forskningen ble gjennomført som et mastergradsprosjekt av masterstudentene Ane Solbakken-Melleby og Michelle Lous. Begge fullførte master Industriell design ved NTNU med spesialisering i interaksjonsdesign våren 2025.
I studien «Designing Passenger Touchpoints for an Autonomous Ferry Service» (Solbakken-Melleby, Lous & Alsos, 2025) undersøker de hvordan passasjerer reagerer når oppgaver som normalt håndteres av mannskap blir automatisert, eller når mannskap ikke er umiddelbart synlige.
– Vi kartla hele reiseopplevelsen, ikke bare turen fra kai til kai, men fra øyeblikket passasjerene vurderte å bestille en tur til de nådde endelig destinasjon, forteller Ane Solbakken-Melleby.
– Dette bredere perspektivet gjorde det mulig for oss å utforske hvordan Frostabåten kunne bli en naturlig del av hele reisekjeden, sømløst integrert med andre former for kollektivtransport slik at reisen oppleves sammenhengende fra start til slutt, legger Michelle Lous til.
Tillit er helt sentralt
De fant at når passasjerer ikke har mannskap tilgjengelig for veiledning, blir utformingen av selve omgivelsene både på land og ombord kritisk viktig.
Tydelig skilting, intuitiv navigering på kaia og enkle ombordstigningsprosesser blir avgjørende, mens skjermer som viser ruteinformasjon, fartøystatus og sikkerhetsinstruksjoner bidrar til å bygge tillit.
Konsistente og forutsigbare interaksjoner gjennom hele reisen reduserer usikkerhet og skaper en følelse av pålitelighet. I praksis blir gjennomtenkt design passasjerenes «digitale mannskap», en som guider og trygger dem i hvert steg.
– Et av hovedfunnene var at passasjerer har svært ulike oppfatninger av autonomi og ulike nivåer av tillit til teknologien. Tillit er helt sentralt, og den må bygges gjennom elementer som kompenserer for fraværet av direkte menneskelig kontakt om bord, forklarer Lous.
– Vi så at sterk og konsistent informasjonsflyt gjennom hele kundereisen var særlig effektiv. Ved å identifisere punktene der behovene for tillit er størst, kunne vi rette designarbeidet mot disse, samtidig som vi anerkjente at disse tiltakene bare er en liten del av en langsiktig strategi for å gjøre autonome tjenester til en naturlig del av hverdagsreisen, legger Solbakken-Melleby til.
Se også: NTNU Nyheter – Fra lab til fjord
Autonome funksjoner – kontrollert av mennesker
En viktig del av Frostabåten er testing av autonome navigasjonsstøttesystemer, energioptimalisering og verktøy for situasjonsforståelse. Disse systemene skal gjøre driften tryggere og mer effektiv, særlig vinterstid og under krevende forhold.
Men én ting kan ikke understrekes nok: Fartøyet er ikke uten mannskap. En utdannet operatør er alltid ved roret. De autonome systemene støtter beslutningstaking, de erstatter ikke mennesket.
For å studere bruken av autonome systemer vil NTNU og Shore Control Lab strømme videodata av høy kvalitet fra fartøyet til et landbasert kontrollrom på Nyhavna. Dette gjør det mulig å utforske muligheter for på sikt å fernovervåke, oppnå bedre situasjonsforståelse og nye måter å støtte operatøren under krevende forhold.
Se også: Situational awareness by design: Advancing remote operation of autonomous vessels
En moderne samarbeidsarena
Frostabåten er mer enn et enkelt fartøy. Det er en delt testarena for Norges autonome maritime miljø. Prosjektet samler teknologiselskaper, designere, forskere og operatører gjennom partnere som Ocean Autonomy Cluster, MIDAS, Trondheim Havn, Frosta Brygge, FI Ocean Space Incubator og Maritime Robotics.
For Ocean Autonomy Cluster gir prosjektet verdifull innsikt i hvordan autonome funksjoner kan innføres trygt, gradvis og på måter som kommer både operatører og passasjerer til gode.
Mot ny mobilitet på fjorden
Den langsiktige ambisjonen er å etablere en skalerbar modell for utslippsfri, rask persontransport for pendlere, turister og kystsamfunn, først i Norge, og deretter internasjonalt.
Som prosjektleder Linda Cathrine Hald sier, er Frostabåten «bare begynnelsen». Kunnskapen som samles, fra hydrofoilens ytelse under krevende forhold til hvordan passasjerer responderer på autonome funksjoner, vil forme hvordan fremtidens fergesystemer utvikles.
Og kanskje viktigst: Frostabåten viser at selv små fartøy kan bli «flytende laboratorier» som hjelper Norge å holde seg i front innen autonom maritim innovasjon.
Testseiling med Candela P-12 i Stockholm
Referanser
Ane Solbakken-Melleby, Michelle Lous og Ole Andreas Alsos (2025). Designing passenger touchpoints for an autonomous ferry service. Journal of Physics: Conference Series, 3123, 012043. https://doi.org/10.1088/1742-6596/3123/1/012043
