– Dette vil styrke tilliten hos konsumenter, myndigheter og investorer, og dermed øke fleksibilitet og forutsigbarhet for oppdretterne.
Det sa Jørgen Vatn, ansvarlig for strategisk internasjonal vekst i DNV, under en workshop i Trondheim arrangert av klyngen og DNV-Åkerblå:
– I lys av industrialisering og økte samfunnsforventninger, ser vi en klar gevinst i industrispesifikke standarder og entydige krav som kan dokumentere at næringen opererer i henhold til beste praksis.
Engasjerte næringsaktører bidro med konstruktive innspill til utvikling av nye DNV-standarder. Målet er å bidra til bedre velferd for laks i sjøfasen, og sikre biodiversitet i marint miljø.
– En ny standard skal stille entydige krav som kan bygge tillit mot myndigheter, samfunn og leverandørkjede. Økt grad av forutsigbarhet og transparens er sentrale virkemiddel i DNV sitt sertifiseringsregime. Noe som også vil bli viktig for å styrke industriens omdømme og sikre sosial lisens i årene som kommer – nasjonalt og internasjonalt, fortalte Jørgen Vatn.
Næringen ønsker en felles beste praksis
Fra klyngens ståsted, og på vegne av næringen, ser klyngen en klar gevinst i en felles beste praksis med industri- eller teknologispesifikke standarder og/eller veiledere. Disse må tilordnes slik at samarbeidet om utvikling og implementering skjer på en effektiv måte mellom leverandør, kunde og myndigheter. Og aller viktigst – teknologiutviklingen må tilpasses fiskens biologiske behov.
– Det er derfor kjærkomment at DNV og Åkerblå har startet et arbeid med å utforme standarder for ivaretagelse av fiskevelferd og biologisk mangfold. Flere aspekter ble godt diskutert, og med en særlig tyngde på fiskehelse, forteller Kari Thyholt, prosjektkoordinator hos NCE Aquatech Cluster.
Hvilke kravspesifikasjoner skal settes, og hvordan dokumentere?
Entydige krav oppleves ikke alltid som rett frem å stille, når det fiskehelse og velferds skal sikres. En kjent problemstilling som har vært oppe til diskusjon også i tidligere workshops. En utfordring kan være at laks som eksponeres for en teknologi bringer med seg individuelle helsemessige forutsetninger og historikk, og at dette i sum kan påvirke fiskens toleransegrense. Kan eksisterende velferdsindikatorer fange opp dette?
Prosjekter som nå lyses ut av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) kan kanskje bringe oss nærmere et samlet kunnskapsgrunnlag.
